En gang i blant leser man bøker som virkelig gjør inntrykk. Så lenge det er stjerner på himmelen av Kristin Harmel er en sånn bok. Det er en historie som kommer til å sitte i meg lenge og den nyeste boka på listen over bøker jeg virkelig anbefaler.

Historien begynner i Cape Cod hvor Hope driver familiens bakeri. Bestemoren er på vei inn i Alzheimer-tåken, men i et klart øyeblikk gir hun Hope noen navn og en beskjed om å dra til Paris. Uten å vite hvorfor så ender hun opp med å reise og dermed begynner vi på en helt ny historie. Vi blir nå kjent med bestemoren i hennes ungdom, en historie som er totalt ukjent for Hope. På tross av at Hope er oppvokst katolikk, viser det seg at bestemoren var født i en jødisk familie. Bestemorens historie tar dermed brått en helt annen vending enn det Hope hadde forventet. Familien til bestemoren var velstående og faren var derfor urokkelig på at de aldri ville være i fare. Som vi vet av historien hadde dessverre ikke det noe å si.

I Paris blir Hope kjent med flere ulike personer som hadde en stor betydning for bestemoren under krigen. Disse hjelper oss med å pusle sammen bitene om hva som skjedde med henne. Om hva hun måtte gjøre for å prøve og redde seg selv og sine kjære.

Gjennom bakeriet, paier og ulik bakst klarer forfatteren å binde det hele sammen på en spennende måte. Utvalget i familiebakeriet viser seg å ha blitt til med ulike innslag av religion, landområder og folkeslag – et bilde på bestemorens liv.

Det tok meg faktisk et par forsøk før jeg fikk ordentlig taket på denne. Det ble alt for mye bakeri og oppskrifter for meg og tok litt for lang tid før det ble noe mer. Jeg hadde egentlig gitt opp, men bestemte meg for å gi den en siste sjanse, etter å ha lest utallige positive kommentarer. Jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det. Tenk om jeg hadde gått glipp av denne fantastiske boken! Jeg har derfor gitt deg enda litt mer enn vanlig for at du skal holde ut til spenningen begynner. Håper du ikke synes jeg har avslørt for mye, for denne boken håper jeg virkelig du vil lese.

Det hemmelige løftet av Annette Dutton er en bok om andre verdenskrig. Om to barn som blir sendt ut av Tyskland i håpet om at resten av familien kan komme etter. Om to barn som må starte helt nye liv i et nytt land, med ingen andre enn hverandre.

Boka tar for seg to parallelle historier. Nåtidshistorien foregår i Australia og handler om Sarah som prøver å nøste opp i den ukjente fortiden til faren. Han er oppvokst på barnehjem og etter å ha lest en avisartikkel om barnetransporten under andre verdenskrig begynner hun å lure på om det kan finnes en sammenheng.

Samtidig følger vi historien om 14 og 15 år gamle Leah og Michael. De møtes på toget i det de skal bli transportert ut av Tyskland og i sikkerhet. Leahs familie har greid å få til en avtale med en engelsk fosterfamilie, mens Michael ender opp på et barnehjem like i nærheten.

På transporten gir de hverandre et løfte som skal vise seg å få stor innvirkning på livene deres.

Nåtidshistorien er kanskje litt tam, men når det hele blir satt sammen, viser det seg at den passer godt inn i helheten. Historiene flettes sammen på en helt annen måte enn man kanskje forventer. Oppnøstingen skjedde nok litt fort, men når alle svarene kom for en dag gjorde det et stort inntrykk på meg.

Jeg er veldig glad i romaner som baserer seg på virkelige hendelser. Man lærer mye om ting som faktisk har skjedd og om hvordan ting har foregått. Jeg har lest mange bøker med handling fra andre verdenskrig og synes det er veldig interessant. Det finnes så mange forskjellige historier, skjebner og perspektiver. Selv om personene og historiene ikke alltid er ekte, synes jeg likevel man får et unikt innblikk i hvordan de må ha hatt det.

Det hemmelige løftet av Annette Dutton forteller historien om skjebnene på barnetransporten. De stakkars barna som ble sendt ut i verden alene, mens foreldrene ble sendt i døden. Dette synes jeg var en veldig fin bok som jeg gjerne anbefaler videre.

Hva får noen til å ta fire skytevåpen og en bombe med seg på skolen og fyre løs på de rundt seg? Det får man svaret på i denne boken – Nitten minutter av Jodi Picoult.

Nitten minutter er en roman som tar for seg en skolemassakre på Sterling High School i New Hampshire, USA. Vi får fortalt historien fra ulike perspektiver, som alle har sin plass i det store bildet. Vi følger moren, barndomsvenninnen, dommeren, mobberen, og terroristen selv – Peter. Historien hopper i tid og vi veksler mellom tiden før, under og etter massakren. Vi blir også med på rettsaken, hvor forsvarsadvokaten går for full frifinnelse.

Peter har blitt mobbet hele livet. Helt fra han satt på skolebussen på vei til første skoledag. Nå går han på High School og ting blir bare verre og verre. Vi blir tatt med inn i hverdagen og tankene hans. De aller fleste vil nok kunne kjenne seg igjen i en del av følelsene som Peter sitter med. Når man er ung vil man bare passe inn, men det er alltid noen som er kulere eller som vil gjøre livet vanskelig. Men hvordan går man fra disse følelsene til å faktisk drepe de rundt seg?

Men så blir man også kjent med de andre. Hvordan har den flotte, samfunnsengasjerte moren fostret en sånn sønn? Hvor gikk det galt? Hva fikk barndomsvenninnen til å trekke seg unna og slå seg sammen med mobberne?

Det er en utrolig fengslende reise, hvor man får innblikk i det komplekse bildet som fører til en slik handling. Så mange bittesmå episoder som i seg selv virker harmløse, men som viser seg å bli fatale.

Boken er skrevet slik at man får sympati med Peter. Jeg tok meg selv nesten i å håpe at han skulle bli frikjent. At han skulle få en slags rettferdighet etter alt det han hadde vært igjennom. Men så måtte jeg stoppe og tenke over at han faktisk drepte ti mennesker. Ingen fortjener å bli frikjent for det.

Ser dere den tankerekken der? Det vitner om en godt skrevet bok. Det at man blir så engasjert i en fiktiv historie at man begynner å krangle med seg selv om hva som burde skje. Jeg var litt skeptisk til å lese Nitten minutter på forhånd, alle hadde beskrevet den som annerledes. Jeg er utrolig glad for at jeg gikk for annerledes. Den boken her er bra!

Jeg har hatt lyst til å starte blogg i mange år. Jeg har vært innom det å starte en instagramprofil – det virket liksom ikke like omstendelig. Også har jeg tenkt på YouTube – det er jo så in. Men så er det jo egentlig det å skrive jeg liker. Jeg har null eksponeringsbehov. Eller jo, jeg håper jo at masse folk jeg ikke kjenner skal lese det jeg skriver. Men så håper jeg samtidig at ingen av de jeg kjenner finner bloggen min. Så da er jeg like langt.

Jeg leser masse. Jeg leser stort sett de bøkene kjennerne ikke kaller litteratur. Jeg leser sånne bøker man liksom skal være flau over å lese. Men så har det seg sånn at det er denne litteraturen folket vil ha. Det de aller fleste av oss dødlige liker. Det som er på bestselgerlistene. Det blir litt som at det ikke helt er innafor å si at du hører på popmusikk. Men alle gjør vel det?

Men så ble det blogg da. Bokblogg.

Siden jeg leser så mye får jeg veldig ofte spørsmål om boktips. Det håper jeg å kunne svare på her på bloggen. I tillegg så håper jeg at det blir et hyggelig og inspirerende sted for deg å være. Kom gjerne med tips og innspill i kommentarfeltet.

I fjor leste og hørte jeg på 67 bøker. I år blir det forhåpentligvis enda fler.

Hva liker du å lese?